
Jau, jau. Eg skulle tala om føre vekes strabasiøse strabasar med å ha eit halvt stakaljos nett oppi der kor ikkje sola skin. Og eg må no få lov å byrja med å skryte tå kor snartenkt eg e`i livets mangfulle uventa hendingar. Eg treiv etabordet bort attmed vindauge, storebrokjen og vetlebrokjen hadde eg allereie på knedna. So la eg meg på magjen oppå etabordet . Der låg eg so eit menneskeleg fuglebrett medan haustsola skjein inn vindauge på blanke messinga. Naturen sjølve skulle få ordna opp i mitt noko pinsame problem. Eg låg heilt stilt og venta på kjøtmeisa, også kalla talgoksa. Ho hev fått kallanavnet fordi ho likar so godt dittande talget.
Og ikkje flyg ho til varmare strøk om hausten. Da gjer ikkje skjoren hell …..
